http://tjenester.aftenposten.no/eksperteneRss/rss.xml Dagens spørsmål til Per Egil Hegge en-us 16 May 2012 00:00:00 +0100 08 Feb 2009 13:11:01 +0100 http://blogs.law.harvard.edu/tech/rss eksperteneRSS 1.0 webmaster@aftenposten.no (Webmaster) webmaster@aftenposten.no (Webmaster) http://cache.aftenposten.no/template/ver6/gfx/eksperter/hegge_150.jpg http://tjenester.aftenposten.no/eksperteneRss/rss.xml 144 224 http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak?action=question&id=4642 Dette er dagen da mange skal øve på 17. mai-talen, og vi bringer derfor en kommentar til et fenomen som spalten sjelden beskjeftiger seg med, nemlig norsk uttale. Når det nesten er ubehandlet som emne på denne plass, som det heter, er det ikke bare fordi lydskrift er så vanskelig å gjengi på trykk. Regelverket i vårt dialektrike land er svært smidig, så smidig at det nesten ikke eksisterer. Ikke desto mindre bør man snakke tydelig. For å understreke dette, velger vi å plagiere den uforlignelige Fredrik Stabel, Norsk Dusteforbunds stifter og bokfører, slik han formulerte seg i boken «Snarere tvert imot», nærmere bestemt i en kommentar om taleferdighetene i NRK: «Det er en utmerket idé av foredragsholderne i radio at de putter småstein i munnen når de øver seg. Ingen har noe imot det. Tvert imot. Jeg syns bare de bør huske å ta dem ut når de står foran mikrofonen. Ellers blir det så utydelig. Ved henvendelse til NRK får vi opplyst at man der ikke kjenner til noen norsk lov som direkte påbyr foredragsholderne å snakke med småstein i munnen. Det samme gjelder om bruk av poteter. Medfødt talefeil var heller ikke obligatorisk. (Disse bestemmelser gjaldt også Kringkastingens faste personale.) Hvis det imidlertid skulle vise seg praktisk ugjennomførlig å få folk til å ta småsteinene (evt. poteten) ut av munnen når de snakker i radio, foreslår jeg at det i Programbladet gjøres en tilføyelse etter hver programpost. En tilføyelse som klart og tydelig tilkjennegir hvilken teknikk vedkommende foredragsholder benytter seg av. Konklusjon: Når du hører ulyder, er ikke nødvendigvis radioen det er noe galt med. Det kan like gjerne være NRKs ansatte.» Den historiske bakgrunn for disse betraktningene er beretningen om grekeren Demosthenes, som lærte seg å tale distinkt ved å øve med småstein i munnen. 16 May 2012 00:00:00 +0100 http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak?action=question&id=4642 http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak?action=question&id=4641 Hvis noen skulle innbille seg at politikere er de eneste som bruker «i forhold til» altfor ofte, bringer vi i dag et utdrag fra et av statsadministrasjonens skrifter. Det er Sjøfartsdirektoratet som har sendt ut en rapport om sikkerhet ved bruk av fritidsbåt. Den språklige navigeringen her skaper en sterk følelse av risikoladet adferd, utrygghet og fare for grunnstøtning allerede lenge før forholdismene sildrer ned – som i denne setningen: «Antall dødsulykker den siste tiårsperioden synes å skje over hele landet.» Men først en toppscoring i form av noe så sjeldent som en trippelforholdisme: «Det er grunn til å tro at mange av fisketuristene mangler grunnleggende ferdigheter i bruk av båt, særlig under dårlige værforhold. I forhold til denne målgruppen kan informasjon fra utleier være svært viktig i forhold til lokale forhold, vær og andre risikofaktorer.» Som prestasjon i norsk er dette forholdsvis ille. Men tre sider tidligere, på rapportens side 28, har den ukjente skribenten ladet opp til bestigelse av, og vinking fra, øverste pallplass med følgende øvelse: «Selv om antallet omkomne i hurtige båter varierer fra år til år, tyder tallene på at hyppigheten av dødsulykker som involverer hurtiggående fritidsbåter øker. Det gjenspeiles av at bruken av hurtiggående båter øker, og tallene viser også at personer i disse båtene er overrepresentert i forhold til promille og i noen grad også i forhold til manglende bruk av flyteutstyr». Det siste skal antagelig bety at promillen gjennomgående er høyere, og bruk av redningsvester mindre utbredt, blant dem som rammes av dødsulykker, enn slikt er blant båtlivets overlevende. Et nytt og totalt ugjendrivelig eksempel på hvor pålitelig et utsagn blir når det bare begynner med «undersøkelser har vist at …» 15 May 2012 00:00:00 +0100 http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak?action=question&id=4641 http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak?action=question&id=4640 En nynorsking skriver til spalten og viderefører tankene fra 27. april om nye verb. Han er særlig opptatt av muligheten for sterk bøyning på nynorsk av verbet å nave, avledet av Nav, og med betydningen skaffe seg litt lønnet fritid på Navs bekostning. Angivelig skulle dette være utbredt blant yngre trygdesnyltere. Han ser det som en parallell til verbet å grava, som bøyes grava/grev/grov/har gravi eller grave. Dermed altså: Nava/nev/nov/har navi eller har nave. Det skal vel mye til før dette fester seg i nynorsk, uansett den drahjelpen som spaltens brevvenn kan gi. Han minner om at det ikke er vanlig at slike nyord får sterk bøyning. Dermed kan det jo regnes blant kuriositetene – også om det skulle få halvoffisiell status i lovverket. Vår venn forteller at han allerede har forelagt kandidaten, med sterk bøyning, for Språkrådet. Der var begeistringen moderat, men kunnskapene er mer omfattende, og i svaret minnet rådet om at ordet nave allerede finnes i norsk: Det betyr det samme som å lafte, en spesiell husbyggingsmetode med rot i tidligere tider, jf. laftetømmer. Det er mer enn sannsynlig at det nynorske ordet ei nov (hushjørne) henger sammen med nave. Hjørner på et laftet hus har et egenartet, lett kjennelig, utseende. Det er noen verb som i folkedypets bruk har fått litt spesielle former. De fleste vil ha hørt det mer humoristiske uttrykket «nå gjelder det som det aldri før har gjullet», og det er også enkelte som sier at «benet hans hadde knukket». Disse språkbrukerne lar seg påvirke av vokalmønstret e-a-u i mange sterke verb, jf. nynorsk brenna/brann/brunni. Det er i samsvar med hovedregelen, men det er en lang rekke verb som holder seg unna gjullet og knukket. Derfor heter det da også «har gjeldt» og «har knekt» eller «har knekket». 14 May 2012 00:00:00 +0100 http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak?action=question&id=4640 http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak?action=question&id=4639 Det er lenge siden – minst tre uker – siden vi bragte forrige bidrag fra den aldri hvilende idrettsutstyrs-kjeden XXL. Den holder seg som kjent med reklamebyråer som insisterer på assosiasjonsskapende plassering av preposisjonsledd: «Treningsjakke for damer med tapede sømmer» og andre lekkerbiskener. En fast brevvenn har bladd litt i gamle arkiver og funnet dette, fra en XXL-brosjyre det også: «Den eneste kjeden med Prisløft!» Dette var fjorårets utgave, og i år er det blitt rettet til «Den eneste kjeden med Prisløfte!» Det siste bør ha noe større appell til kunder som ikke synes det er noe poeng i å hive penger ut av vinduet. Her har nok kjeden latt seg inspirere av en tidligere regjerings programpost om «Kunnskapsløftet». Da en representant for opposisjonen var frekk nok til å spørre hva det heter i ubestemt form, kunnskapsløft eller kunnskapsløfte, var det triumferende svaret at dette ordet ikke har noen ubestemt form, det heter bestemt bare Kunnskapsløftet. Med andre ord: Da skal det oppover, og det skal loves. Selv om mange språk klarer seg uten å skille mellom bestemt og ubestemt form – kinesisk, latin og nesten alle de slaviske språk for å nevne noen – så har vi altså dette skillet på norsk. Det hadde vi ikke hatt hvis det ikke hadde vært bruk for det, og det kan spille en vesentlig rolle for presisjonsnivået: Det er stor forskjell på å få høyet i hus og å få høyet i huset. Av lignende grunner er det avgjørende om det er tale om et kunnskapsløft, altså en nivåhevning i skolen, eller et løfte om mer kunnskap – en programpost som helst skal være realisert før neste valg. Men forskjellen er svært mye større på prisløft – som knapt noen butikkjede vil reklamere for – og et prisløfte, som neppe kan bety annet enn en forpliktelse til å holde et behagelig prisnivå. 13 May 2012 00:00:00 +0100 http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak?action=question&id=4639 http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak?action=question&id=4638 En vits som i noen tiår har spredt munterhet blant mennesker som har gjort militærtjeneste, er hentet fra språkbruken i katalogen over det utstyr en soldat trenger, ikke minst i et land med vårt klima. Lang underbukse heter på klassifiseringsspråket «bukse, under, vinter, lang». Det er sikkert blitt bedre, men i 1960-årene var dette ikke noe moteplagg. Poenget med formuleringen, og ikke minst ordrekkefølgen, er at det viktigste ordet skal komme først: Det er definitivt en bukse, ikke en skjorte eller en sokk. (Selv om noen av dem var slik dimensjonert at de kunne ha klart en slik trippelfunksjon også.) Det bør sannsynligvis graderes som en viktigere egenskap at det er en underbukse enn at den er lang, i alle fall i utstyrsfortegnelsen. En kilde, som det heter i mediespråket, hadde et slags gjensyn med denne språkbruken da hans kone og han inspiserte en av de store norske matkjedenes kjøttdisk i vår. De falt over – og falt deretter i latter – dette fristende tilbudet: «Ribbe grillet av svin». Begge fant ut at det var bare å kjøpe – og løpe hjem og more seg videre over et riktig svinsk og grisete måltid. Hvis denne kjeden – som opplagt ville ha hatt råd til det også – hadde vært litt ødsel med kommaene, ville vi ha fått dette tilbudet: «Ribbe, grillet, av svin». Men fremdeles blir det litt uklart ved hvilken ende av gaffelen svinet sitter. «Grillet svineribbe» hadde derimot visket ut alle muligheter for forvirring. Hadde det stått «Ribbe av svin» hadde det i og for seg vært klart nok. Uklarheten melder seg i og med verbet «grillet», for preposisjonen «av» brukes ofte i passiv-konstruksjoner, som i «dette omslaget er tegnet av kunstneren NN». Vel. Det går mot grillsesong igjen, og det kan jo hende det blir brukbart utevær allerede denne måneden. Så da kan alle svinene bare sette i gang. 12 May 2012 00:00:00 +0100 http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak?action=question&id=4638 http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak?action=question&id=4634 Det var en kvinnelig leser som kom i stuss over dette ordet i en kommentar av BI-professor Erling Røed Larsen (Aftenposten, 13. april). Han skrev om forskjellen på å produsere boller, bøker og fyrtårn, og her er det bruk for begrepet eksternaliteter. (Bolleproduksjon mangler slikt.) Ordet er ikke umiddelbart forståelig utenfor fagmiljøet, og det står ikke i vanlige ordbøker. Men det brukes i samfunnsøkonomien om gevinster eller ekstraomkostninger ved produksjon, beløp som enkeltaktørene ikke blir godskrevet eller belastet for i markedet. Derfor blir det sjelden tatt hensyn til disse inntektene/utgiftene. En eksternalitet ved biavl er at en fruktbonde i nærheten kan få større avlinger – men det er ikke slik at birøkteren dermed kan sende fruktbonden en regning. Hvis de er gode venner og biene ikke har stukket noen i fruktbondens familie siste år, kan birøkteren kanskje håpe på en kasse epler til jul. Men slikt er menneskelig vennlighet og faller dermed utenom samfunnsøkonomiens modelltenkning, har vi forstått. Dette er da en positiv eksternalitet. Det er en negativ eksternalitet hvis det blir forurensning ved en produksjonsprosess, og produsenten nekter å betale for opprenskningen eller oppryddingen. Det kan jo bli lenge å vente på månelandingen. Bøker – noen av dem, i det minste – har positive eksternaliteter i form av at de kan sette i gang tankeprosesser, kanskje også nødvendige reformer. Den økonomiske gevinsten av slikt er vanskelig å beregne og enda vanskeligere å forutse. Og for all del: En bok som Mein Kampf – den tyske utgaven av A. Hitler – hadde opplagt negative eksternaliteter på grunn av de prosesser den var med på å sette i gang. Da har vi lært ordet – og får helt sikkert ikke bruk for det før neste artikkel av professor Røed Larsen dukker opp. 11 May 2012 00:00:00 +0100 http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak?action=question&id=4634 http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak?action=question&id=4633 Mange av oss kaster bort mye tid ved å sitte i bil. Et IT-firma kommer nå alle til unnsetning: Det kan tilby et teknologisk fremskritt som vil gjøre tilværelsen enda lettere, og som dermed oppfyller det hovedkrav vi bør stille til alle oppfinnelser. Om den forlokkende annonsen vil medføre bedre trafikksikkerhet, er kanskje en annen sak. Vi får likevel ta alt i beste mening og forutsette at det ikke er bilføreren som skal benytte seg av dette, men at det er for passasjerer som ellers ville kjede seg. Annonseteksten ser slik ut: «Skaff deg internett i bilen med unik teknologi fra xxx. Bilpakken fra xxx inneholder vår nye R-90-Wi-Fi router og vårt Alltid abonnement. Med dette kan du og din familie eller kolleger nyte fordelen av en trådløs internettsone i bilen med hastigheter opp til 9,3 Mbit/s. Pakken inneholder 12V adapter til bilen samt nettstrømsadapter om du ønsker å ta med deg routeren inn i hytta eller på kontoret.» Fordelsnytelsen kan jo her bli forstyrret av heftige utbrudd fra den passasjeren som sitter med datamaskinen, i tilfelle noe skulle henge seg opp, eller hvis bilen plutselig kjører inn i en lengre tunnel slik at internettsonen blir ikke bare trådløs, men også lydløs og uten forbindelse. Hvis passasjeren da kommer med korte, fyndige utropsord som ikke var å finne i tidligere tiders ordbøker, eller vil ha hjelp fra sjåføren, er det vel grunn til å frykte at det kan skje ting. Som man vil se, er dette gammeldags frykt fra en aldersstegen dataskeptiker. Denne gruppen kan ikke hindre fremskrittet – men kanskje bremse det litt ved å utsette nyanskaffelsen et år eller to. Og for dem som ikke følger med hverken i tiden eller på bilturen: En router er en innretning som sørger for forbindelsen mellom datamaskinen og resten av verden. 10 May 2012 00:00:00 +0100 http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak?action=question&id=4633 http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak?action=question&id=4632 Om en norsk B-kjendis skrev VG i slutten av april at hun blant annet «er kjent for sin sterke lidelse for fallskjermhopping». Her at både fallskjermhopperen og skribenten har startet og landet i Sverige, for det som på svensk heter lidelse, bør i denne sammenheng betegnes som lidenskap på norsk. Men dette er et vanskelig ord, og norsk, dansk og tysk er av de få europeiske språk som skiller mellom lidelse og lidenskap. På latin heter begge deler passio, på engelsk og fransk – med ulik uttale – passion, og på svensk altså lidelse. Hvis vi går en måned tilbake i tid, til påsken, taler vi ikke om Jesu lidenskap og død; vi bruker ordet lidelse og død. Lidenskap bruker vi heller i forbindelse med glødende, ofte kjødelig, kjærlighet. Hvis noen fikk med seg et par sentrale musikkopplevelser i påsken, er det tenkelig at det kan ha vært Johannes-pasjonen eller Matteus-pasjonen av Johann Sebastian Bach – altså en musikalsk fremstilling av Jesu lidelseshistorie slik vi finner den hos to av de fire evangelistene. Selv om vi nå beveger oss et stykke bort fra både fallskjermer og lidenskap, men ikke lidelse, må vi sette en strek over en urettferdighet som ble begått mot Knut Nærum i spalten 15. april. Han var gjengitt slik i Dagbladet: «Det nifseste jeg har lest, er en scene i ”De fires tegn” av Arthur Conan Doyle, der Dr. Watson ser Thaddeus Sholto dø gjennom et nøkkelhull, med ansiktet grotesk forvridd.» Men det Nærum sa, var at den gode hjelper Watson ser Thaddeus Sholto død gjennom nøkkelhullet. Han er med andre ord tilskuer til det ugjenkallelige og triste sluttresultatet, ikke til prosessen, og her utgjør nok det en betydelig forskjell. Det skal ikke mer enn én bokstav til, og siden endevokalen i død ikke uttales med særlig kraft, er det lett – ikke minst for en telefonintervjuer – å gå glipp av den. 09 May 2012 00:00:00 +0100 http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak?action=question&id=4632 http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak?action=question&id=4631 Preposisjonen til byr på enkelte vanskeligheter i norsk, og i Aftenposten 24. april ble det svært mye mer problematisk enn det behøver å være. Først politisk redaktør Harald Stanghelles kommentar, hvor han skriver om «rapporten til de to siste psykiatrisk sakkyndige.» Det fremgår av sammenhengen at han bruker «til» som genitivsmarkør. Rapporten er altså ikke avgitt til de sakkyndige, det er de sakkyndiges rapport. Det er tingretten som er bestiller og mottager, og da er det klarere hvis man sier at det er rapporten fra de to siste psykiatrisk sakkyndige. Vi har en parallell i byråkratisk nynorsk, hvor «framlegget til Regjeringa» kan være enten et forslag som er utarbeidet av Regjeringen, eller et forslag som fremmes overfor Regjeringen, som da skal ta stilling til det. I nyhetsreportasjen samme dag kunne vi lese: «… mange av spørsmålene til aktoratet tar sikte på å vise sprik mellom Behring Breiviks selvfremstilling og de faktiske resultater.» Her er det åpenbart at det ikke er aktoratet som får spørsmålene; det er jo aktoratets jobb å stille disse spørsmålene. Derfor ville det ha vært å foretrekke at det sto «mange av aktoratets spørsmål tar sikte på» osv. Vi kan uttrykke genitiv ved hjelp av s – Pers hus. Vi kan bruke til: huset til Per. Det er langt mer entydig enn «forslaget til Per», for der kan Per være enten avsender eller mottager. Så går det bra, i mer muntlig norsk, å si «huset hans Per». Garpegenitiv, «Per sitt hus», er også tillatt i radikalt bokmål og nynorsk. Mange oppfatter garpegenitiven som klønete, og den ingen stilistisk perle. Andre ser den som nokså ubehjelpelig barnespråk. Men hvis eieren er angitt med flere ord, kan den vel forsvares: «Festspillene i Bergen sitt budsjett. » For det går ikke med «Festspillene i Bergens budsjett». 08 May 2012 00:00:00 +0100 http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak?action=question&id=4631 http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak?action=question&id=4637 Vi skal fortsette litt med det franske. 23. april kunne Dagbladet fortelle om fordelene ved å ha dresserte barn, noe man garantert oppnår ved hjelp av fransk barneoppdragelse. Og der kunne vi lese om vanskelighetene med å få barn til å legge seg om kvelden og sovne; undersøkelser gjennom noen hundre år har vist at det ikke alltid går så lett. I hvert fall ikke i Norge. En norsk kvinne som i mange år har bodd i Frankrike, forteller at hun «har skrekk- og advarselminner om norske barn på over ett år som ikke klarte å sovne inn uten mamma eller pappa». En leser synes at dette lyder svært mye verre enn barneskrik. For «sovne inn» er et synonym for å dø, og ordet forekommer ofte i dødsannonser. Det greier seg lenge for de aller fleste foreldre at barnet omsider sovner. Helst vil de nok at det går et par-tre generasjoner før det sovner inn. En språkulykke kommer sjelden alene, og det var flere franske tips i den velmente, men altså ikke helt vellykkede artikkelen. To oppfordringer lød: «Vend barnet ditt til å måtte vente når voksne snakker sammen» og: «Vend dem til å spise skikkelig, sunn mat i stedet for sjokolade, cereal og pølse og lompe.» Dermed er det på tide med en repetisjon av forskjellen på venne og vende. Det første er avledet av vane; man venner seg til noe når man gjør noe til en vane. Man vender seg mot noen når man snur fasaden slik at den er vendt mot vedkommende. Man kan også vende et lite barn, altså snu det slik at det ikke sover på magen – noe som mange småbarnspedagoger for øvrig mente barnet skulle gjøre for 50 år siden. Det er avleggs nå. Derimot venner man barnet til å spise sunt eller legge seg pent og fredelig til å sove, eller sovne. Men ikke sovne inn. Kan det tenkes at dette blir ekstra vanskelig på grunn av ordtaket «gammel vane er vond å vende»? Mulig – men her er det altså vanen som skal snus. 07 May 2012 00:00:00 +0100 http://www.aftenposten.no/ekspertene/spraak?action=question&id=4637